Tanken slo meg en dag jeg jobbet med andakt til nattkaféen. Hva er det egentlig vi feirer så mye av nå i mai? Jo, nettopp, frigjøringsdager. Fra tyskere og dansker, og nesten fra svensker også, (skjønt den dagen er i juni), frihet til å være oss selv nok, til å ta egne valg og til å gjøre våre egne feil. Frihet. I Bibelen står det at den Sønnen(Jesus) setter fri, han er virkelig fri, og til frihet har Kristus frigjort oss... Dette er en frihet som gjør at vi kan være oss selv(men ikke på bekostning av andre), frihet til å gjøre feil, men hvor vi får hjelp til å reise oss igjen, frihet fra synden... Men hva betyr nå alt dette for mannen(eller kvinnen) i gata? Jeg vet ikke i praksis for hvert enkelt menneske, men jeg vet at for min del betød det et liv som ikke nødvendigvis ble enklere, men vakrere. Et liv som gjorde at jeg kunne glede meg over de små tingene, over at jeg lever og puster, at trærne skyter friske skudd, over familie og gode venner. En glede over en frihet og fred i hjertet som er ubeskrivelig. Derfor vil jeg gjerne fremme et forslag, om at 1. påskedag skal bli innstiftet som ny frigjøringsdag, ihvertfall for knuste hjerter!
